Aftenposten (14 March 2013)

Norges sterke bidrag til NATO-bombingen av Libya ble grundig dokumentert i NRKs Brennpunkt. Norske myndigheter mener at resolusjon 1973, vedtatt av FNs sikkerhetsråd, ikke ga grunnlag for å tvinge gjennom en regimeendring. Men det var nettopp dette NATO bidro til. Resolusjonen formål var å beskytte sivile som var under angrep fra Muammar al-Gadafi. Men da opprørerne kom på offensiven, kunne ikke NATO lenger støtte seg på resolusjonen. Fra dette tidspunktet var bombingen folkerettsstridig, med Norge i fronten. Når et vedtak fra Sikkerhetsrådet kan få slike følger, undergraves Rådets troverdighet.

Resolusjonen ble sett som en gjennomføring av FN-prinsippet om “ansvaret for å beskytte” (“responsibility to protect”). Men den folkerettsstridige bombingen kan bety at den første anvendelsen av dette prinsippet også kan bli den siste. De statene som var skeptiske til resolusjon 1973 har fått styrket sin skepsis. Disse landene har brukt erfaringene med Libya som et eksempel på hvordan det kan gå, og har nektet å være med på noe som helst bindende vedtak mot Syria, også slike som ikke innebærer bruk av militær makt.

Men noe godt er kommet ut av Libya-erfaringene. Brasil har foreslått et prinsipp om “responsibility while protecting”. Poenget er å sikre FN-kontroll ikke bare over vedtagelsen av et mandat til bruk av militær makt, men også over hvordan aksjonene gjennomføres. Har norske myndigheter lært noe?